Trikken har en lang og stolt historie. All transport på trikkeskinner i by og omliggende områder kan regnes som trikk, ettersom trikk ikke begrenser seg til de moderne typene med elektrisk kraft.
Hestetrikken
Det betyr at trikkens historie er over 200 år gammel, for de første trikkene der hester ble brukt til å dra vogner langs skinnene ble til i Wales allerede i 1807, etter et vedtak i det britiske parlamentet i 1804. Ganske mye senere spredte trikken seg også til andre deler av verden, for eksempel USA i 1832 og Frankrike i 1839. Bakgrunnen er at Storbritannia lå langt foran de andre landene i den tidlige industrialiseringsprosessen, og hadde mye mer effektiv produksjon av blant annet jern.
Disse tidlige trikkene brukte ikke alltid hest, for det ble også ble eksperimentert med andre dyr, særlig muldyr. Muldyr er en blanding av esel og hest. I noen tilfeller ble det til og med brukt menneskekraft for å dra trikk, men dette var sjelden noen særlig god eller varig løsning. Systemet som ble tatt i bruk i New Orleans i 1835, i starten med hester som drivkraft, er i dag det eldste gjenlevende trikkesystemet i verden. Rundt 1860 spredte trikken seg også til Sør-Amerika og Australia, og rundt et tiår senere til det som i dag er Indonesia – som det første i Asia.
Det var selvfølgelig en del utfordringer med å bruke hester til å dra trikken. De kunne bare gjøre jobben i en viss periode hver dag, og måtte passes på, stelles og fôres til enhver tid. I tillegg ble det enda flere hestepærer enn før i bybildet, og den som drev trikken fikk ansvar for å bli kvitt denne forurensningen. En hest kunne sjelden dra en trikk mer enn et par mil om dagen, så det var behov for svært mange hester for å holde transporten gående.
Overgangen til strøm
Overgangen til strøm kom sakte men sikkert mot slutten av 1800-tallet. Denne gangen var det USA, som nå ledet an i verdensøkonomien, som var først ute. Det første systemet kom i Richmond, hovedstad i delstaten Virginia. Så snart det ble klart at den elektriske trikken var en suksess, begynte man å legge planer rundt omkring i resten av USA og i Europa. Hester ble imidlertid fortsatt brukt for en del oppgaver i lang tid; i New York hadde de en hestetrikk som gikk helt fram til 1917. I Mexico var det fortsatt eksempler på muldyrtrikk etter andre verdenskrig!
Før elektrisitet ble tatt i bruk, var det også eksperimenter med bruken av damp til å trekke trikk. En type av damptrikk var egentlig et lite tog med et lite lokomotiv. Det fantes også andre løsninger, der dampmaskinen var integrert i selve trikken i en enhetlig løsning. En slik trikk fantes blant annet i Stockholm mot slutten av 1800-tallet.
Problemet med trikk drevet med damp var at dette ga forskjellige typer forurensning. Man måtte finne på forskjellige løsninger for å unngå å slippe ut røyk og synlig damp, og dette gjorde som regel maskinene mindre effektive. Man kunne heller ikke bruke kraftige nok maskiner til å gi nok kraft, sammenlignet med en elektrisk trikk. Hjulene måtte også bygges inn slik at det ikke skulle bli altfor mye støy, og dette kostet for mye penger. Alt dette førte til at damptrikkene ganske raskt forsvant ut av bybildet.
Leddtrikken
En leddtrikk fungerer på samme måte som en leddbuss. Den er satt sammen av flere deler, på en fleksibel måte som gjør det mulig med skarpe svinger selv med store kjøretøy. De første trikkene av denne typen ble introdusert i Boston like før første verdenskrig, og har senere blitt populære mange steder. Ett eksempel er Budapest, som har verdens lengste leddtrikker i daglig transport – helt oppe i over 50 meter! En vanlig trikk kan selvfølgelig aldri være i nærheten av en slik lengde. I dag jobber Skoda med å utvikle trikker som skal være så lange at 500 personer kan få plass på en gang.
Trikker med dobbel ende
Noen trikker har muligheten for å kunne kjøres fra begge endene. Dermed kan man kjøre i full fart uansett hvilken retning man skal. I stedet for å snu trikken, eller kjøre fra bakenden, skifter føreren simpelthen plass når trikken skal snu. Likevel må den selvfølgelig ofte svitsjes over til et annet spor. Det er også en del andre ulemper med denne typen trikk, for det blir nødvendigvis litt mindre plass til passasjerer og mer vekt når man skal gjøre det på denne måten.
Hvis man har den typen trikk som gjerne kalles trolley, som vi ikke ser så mye av i Norge i dag, må man også vri til den strømførende pålen som henger over trikken. I gamle dager måtte trikkeføreren selv rent fysisk ta seg av dette noe risikable oppdraget, men i dag finnes det heldigvis andre tekniske løsninger.
Har trikken en fremtid?
Trikken har opp gjennom årene hatt mange motstandere, kanskje særlig fordi den er både lang og lite fleksibel der den uansett må følge sin faste rute gjennom en dynamisk urban hverdag. Lenge ble det hevdet at trikken var for dyr og utdatert, og flere steder, som i Trondheim, ble trikken nedlagt. Nå er imidlertid trikken kanskje klar for å få en renessanse, siden flere og flere byer satser på et bilfritt sentrum. Da kan trikken være en effektiv måte å transportere befolkningen til og fra hjem, jobb, fritidsaktiviteter og handling.